Noen mennesker snakker som om rommet tilhører dem. De fyller det med egne historier, egne kamper, egne seire. De/vi trenger å få lov til det.. Men når du åpner munnen for å dele noe av ditt, blir luften plutselig trang. Blikket flakker. Stemningen endres. Som om din stemme er et forstyrrende ekko i deres monolog. Det er rart hvordan det ofte er de som deler mest, som tåler minst at andre gjør det samme. Det handler trolig ikke om deg. Det handler om en frykt for gjensidighet. For når du deler, blir du et helt menneske og det krever noe av dem. Noen snakker for å skape forbindelse. Andre snakker for å slippe å føle. Og du merker forskjellen i det øyeblikket du tar litt plass. Vi er laget for rom der begge får puste.

Vi ler og tuller med det. Menn kan faktisk få hardere symptomer enn kvinner ved influensa og enkelte virusinfeksjoner. Ikke fordi menn er svake, men fordi biologien vår spiller et litt annet spill. En X-kromosom, testosteron som demper immunresponsen, og et immunsystem som reagerer mer «alt eller ingenting» (ah, dette forklarer atferden vår menn på andre områder også 😇 ). Når viruset først får tak da kjenner vi det. Men det mest interessante er at dette ikke bare handler om biologi. Det handler om oss som mennesker. For vi (spesielt oss menn) er ikke laget for å ignorere kroppen vår. Vi er ikke laget for å løpe videre og "Gønne på" til vi tryner i sofaen. Vi er ikke laget for å bære alt alene verken ansvar, stress eller sykdom. Og likevel gjør mange menn nettopp det. Vi hviler ikke når kroppen ber om det. Vi presser oss, helt til det sier stopp. og legekobtoret er vet vi ikke hvor er. Kanskje «mann flu» ikke først og fremst handler om sykdom… Men at vi er dårlig trente i å lytte til